Har vi ytringsfrihet i Norge?

Rotgrønnsaker

Etter at jeg hadde skrevet mitt forrige blogginnlegg om «naturlig kreftbehandling med mat» og lagt ut en link til siden på en lukket facebook-gruppe for brystkreftrammede, fikk jeg noen positive, men flere sinte og til dels ganske aggressive tilbakemeldinger. Til slutt ble tråden slettet fra facebook-siden.

 

Det er virkelig ikke lov i Norge å si at maten kan ha en betydning for helbredelse av kreft, selv om det nå etter hvert er nokså mye forskning som støtter et slikt utsagn. For meg har denne kunnskapen vært avgjørende for at jeg er frisk i dag og jeg ble veldig glad da jeg selv kom over den. Jeg sier ikke at det er lett å følge et til dels strengt kostholds regime, og jeg strever selv mange ganger, men når man tenker på alternativet, synes jeg ikke valget blir så vanskelig. Det er jo ikke det at jeg aldri unner meg mat som jeg vet er direkte skadelig, men jeg kan vurdere om jeg tror kroppen klarer å håndtere den ekstra belastning dette er. Er jeg frisk skal den klare en god del, men er jeg syk, klarer den det ikke så godt og jeg må hjelpe den ved å ikke overbelaste systemet.

Jeg har flere ganger lurt på hvorfor folk blir så sinte når noen sier at det kan være andre ting enn konvensjonell behandling med cellegift, stråler og hormoner som kan hjelpe en som har kreft. Jeg råder selvsagt ikke noen til å kutte ut konvensjonell behandling selv om man vet lite om dens langtidsbivirkninger som hukommelsesproblemer, konsentrasjonsvansker, tretthet eller fatigue, med mer. Det er forbudt å råde noen til å gjøre noe annet enn det legen anbefaler. Jeg sier bare at det kan hjelpe å kutte ut visse matvarer og spise andre matvarer (også selv om man får konvensjonell behandling). I tillegg til at det kan hjelpe og bremse på selve sykdomsutviklingen, er det tilfredsstillende å kunne gjøre noe selv når man er syk. Det gir en liksom litt kontroll over situasjonen. Men det er altså mange mennesker i Norge som blir rasende når noen antyder noe slikt.

Kan det være at man tenker at dersom maten har en betydning, så er man også delvis skyld i den tilstand man er i? Det er det selvsagt ikke noe hold i. Vi vet at noen tåler nesten hva som helst uten å bli syke, mens andre er mer sårbare. Årsaker til kreft er mangefasetterte og ingen er selvsagt skyld i at de blir syke. Jeg synes også det er en menneskerett å avvise slik kunnskap eller velge den bort om man ønsker det, men hvorfor skal man passe på at ingen andre får tilgang til denne kunnskapen?

Vi er i Norge raske til å kritisere andre steder i verden der det er sensur på ytringer, men er vi så mye bedre selv? Det er noen som har hevd på sannheten omkring kreft og hvis andre drister seg til å tenke i noen andre baner, så er det rett og slett farlig. Så hvorfor skal jeg utsette meg for dette? Burde jeg ikke være fornøyd med å klare å holde meg selv frisk og utover det skjerme meg for usaklige og aggressive angrep? Jo, det burde jeg selvsagt, men det har noe med samvittighet å gjøre også. Jeg har en kunnskap som jeg vet kan hjelpe andre. Da kan jeg ikke la vær å forsøke å dele den med andre. Det er greit at noen avviser den, men at de samme som avviser den i tillegg passer på at andre igjen som kanskje kunne hatt nytte av slik kunnskap ikke skal få den! Det er det jeg reagerer på.